Twinchlian av Huset Fahrmans Beretning

Om livet i vest og barndommen der fortale mor lite. Det hadde vært et lite, enkelt men rikt samfunn. Livet var hårdt; og selv om ingen noen gang gikk sultne eller kolde, og selv om man ikke manglet ledige stunder til kvading, smidje, elskov og fest – så tok havet, stormene og bestene mang en manns liv; fødsler og fare tok også mang en kvinnes liv, selv om kvinnene ofte levde lengre og kunne ha både to og tre karer i sin stue i løpet av et liv.

Da De vilde begynte å trekke ut mot havet i vest hadde hennes far, hans brødre og svigerbrødre og sønnene deres forsvart sitt land med ære i flere år. Men krigen tærte, og selv om krigerne fra vest var nesten uslåelige på valplassen, døde de beste av dem en etter en og det ble ondt om mat. Til slutt flyktet hele klanen ut på en av øyene. Der fikk de et par gode år før De vilde strømmet over øyene som en stim morderfisk på land.

Min mor klarte å rømme i en seilsjark sammen med sin bestefar, en onkel med sin hustru og deres to små barn, hennes mor, og en bror jeg mistenker var hennes tvillingbror, men som hun aldri har omtalt som sådan. De andre var tapt. Den lille familiegruppen seilte til Aasgaard, vestens perle, hvor kongen holdt hird og rike menn fraktet tørket fisk gjennom Myrkskov i karavaner; tilbake kom de med vakre og deilige stoffer, urter og andre eksotiske varer. I Aasgaard levde høye menn fett, men i uår sendte de mat til provinsene, når klaner gikk til blodfeide meklet de, og når det skulle inviteres til ting så var de gavmilde med vin, mjød og brennoffer selv om tinget ofte dømte dem i mot.

Men De vilde hadde kommet også hit og i Aasgaard var det undergangsstemning. Selv om murene aldri ville falle kunne de ikke holde markene utenfor, kongeveien gjennom Myrkskov eller skogene som var så rike på vilt: alt dette og mer til var tapt. Og selv om Aasgaard ennu var en rik by, var med dette byen og landets kilde til rikdom og sikkerhet tapt og medmindre De vilde trakk seg tilbake til skovene så var det for alltid over for det lille riket i vest.

Aasgaard var overbefolket av flyktninger og vinteren, og med den den lange stormen, var på vei. Bestefar bestemte at de skulle overvintre i båten og reise til nytt land med våren; men så kom pesten. De 8 på båten la seg et stykke fra kai, og klarte seg bra. Men da det var over, og onkelen hennes i en vinkantine fant ut hvor hardt det hadde gått ut over hirden, og at Aasgaard i praksis var forsvarsløst, bestemte de seg for å selge sjarken og flykte gjennom Myrkskov.

Det var en desperat handling. Min mors familie tapte sine liv til De vilde i Myrkskov. Selv var hun svært ung og vakker, og ble en tid holdt fanget, til en ung mann av de langlivedes folk hjalp henne rømme. Da hun kom tilbake til menneskenes land var hun med barn.

Mitt opphav er altså usikkert. Det ville være indiskré å gå i detaljer når det gjelder hvems blod som renner gjennom denne bastardens årer; og når jeg skriver at selv min mor ikke med sikkerhet kunne vite hvem min skaper var, så er det med den største motvilje. Blodskam, voldtekt eller skamløs forførelse av et skadeskutt barn:

Jeg er avkom av alle.

De vilde ble til, slik alle slike folk synes å bli til, da en sterk leder samlet stammene av utstøtte, samfunnsfiender, blodskjendere, voldsmenn, gale og liketere. Riket i vest var deres første bytte; De vilde kastet seg over min mors folk som en skabbete ulv kastet seg over en stolt havørn og eter seg fet på eggene dens. Bare de som fløy slapp unna; men for noen av dem ble det bare for en kort tid. Den skabbete ulven hadde fått kjøtt på beina og flere riker stod for fall i årene som kom.

Min mor forteller at da leiren deres en sen natt ble omringet av De vilde fikk onkelen og broren tilbud om å løpe med dem; betinget at de drepte den gamle, kjerringa, barna og kvinner de ikke ville dele. De valgte å kjempe. Familien hadde samlet seg i en forsvarcircel. Min mor som ennå hadde noe av barnets spedhet i seg og søskenbarnene i midt, kvinnene med spyd rundt dem og ytterst i sirkelen stod hennes bror, hennes onkel og hennes bestefar. Hennes slekt døde med ære og stolte ord på leppene. Selv hadde hun blitt lagt i bakken, sprellende og kjempende hadde hun sett de overlevende bli slaktet; men for sitt røde hår, sinde blomstrende fregner, benhvite hud og 13 somre ble min mor frarøvet døden sammen med resten av sitt blod.

Hun forteller ikke noe om hvor lenge hun måtte løpe med De vilde; og om han som berget henne fortalte hun lite. Han fraktet henne til det han kalte «hennes folk», altså min mors folk, i Vestmark mange ukers marsch mot øst. For henne var dette folk et fremmed folk, og helten hadde blitt henne kjær. Men den langlivedes vei hadde ingen plass for en kvinne av menneskeslekt, og slik ble det med det.

Allerede ved de første tegnene på at de nærmet seg hva vi kaller sivilisasjon merket hun at han ble koldere mot henne. De vilde var én ting, men jegerne fra menneskenes sivilisasjon som drev rov på skogens gaver fant han avskyelig. Min mor tagg ham ta henne med seg tilbake inn i skogen, men så snart de kom til utkanten av den første landsbyen overlot den unge langlivede henne til sin slekt og sin sjebne.

Hun reiste med en handelsmann til Izzat, Hertugen av Vestmarks provinshovedstad. Handelsmannen, som hadde tatt seg godt betalt for å frakte flyktningen til Izzat, leverte min mor til et gledeshus med løfter om at hun ville være velkommen og at de ville hjelpe henne forsørge barnet. Bordellmammaen betalte ham de 30 sølv som skikken var og da min mor hadde kommet seg etter fødselen fikk hun valget mellom å bo og tjene ned gjelden blant tjenerne, eller å arbeide sammen med de andre pikene.

Jeg tror ikke det var noe vanskelig valg for henne. Hun har ihvertfall aldri fremstilt det slik. Livet i pikenes salonger, med oppvarting, myke puter, tepper og velur og mer rikdom enn hun noen gang hadde sett fristet henne mer enn hårdt arbeid og hårde senger i underetachen.

Til jeg var fem levde jeg som en prins. Jeg var det eneste barnet i gledespikenes hus; min mor var lett å bli glad i og denne piken som hadde mistet alle sine og var som en fremmed i denne verden valgte de mot all skikk å la beholde barnet oppe i salongene. Kanskje det var det som måtte til for at hun skulle gå til arbeidet med glede, kanskje det bare var en viss finfølelse fra bordellmammaen's side ovenfor en pike som ikke hadde noen å gå tilbake til eller kjente å sende barnet til for oppfostring. Den lille prinsen ble bortskjemt av Izzats vakreste kvinner; og jeg utviklet således tidlig en klanderverdig hang til luksus. En viss henfallenhet og viljesvakhet, selvfølgelig, men viktigst kanskje en naturlig yndefull selvrettferdighet når livet skjemmer meg bort. Barnet i meg tror nemlig det skal være slik.

Da Izzats hertug la sine øyne på min mor nektet hun i sitt hovmod å bli hans konkubine. Hun var i det som for resten av menneskeslektenes verden var vest, men som for henne var 'på den andre siden av skogene, langt i øst', og hun kjente ikke denne verden eller Hertugenes allmakt i de vestlige riker. Før noen rakk advare henne eller rette opp feilen hennes, unnskylde henne, hadde han skamslått henne så hun aldri fikk utseendet sitt igjen.

Så, som for å gjøre ettertrykk på sin uforsonlige nådeløshet, lyste han henne fredløs og igjen var vi på veien. To barn, et på fem og et på atten somre, vandret på dårlige sko langs gjørmete høstveier. Hun fikk feber, og det var så vidt vi overlevde. Vi fortsatte å flykte østover og nordover mot fjellene som kanskje minnet henne om fjellene hjemme.

Selv om min mor alltid hadde en overjordisk skjønnhet ved seg, hadde hun gått fra å være en pike menn overbød hverandre og kurtiserte for å få; en eksotisk rødhåret skjønnhet med bølgende hår og blomstrende fregner og små jevne tenner hvite som nysnø i en liten skalle: til å bli en heks som måtte sjarmere og fallby seg selv for så mye som litt mat og kanskje et stykke skyss fra en vognkarl. Hun manglet mesteparten av tennene på høyre side av munnen og i forkjeften, nesen var brukket skjev uten å ha blitt rettet opp i tide og det verste var at det ene øyet skjelte som om hun var litt tilbakestående.

Vi så Järnagaard, byen i bunnen av fjellene på toppen av en mektig ås, mange dager før vi kom dit. Først kunne vi bare se røyken, men snart så vi den sorte stygge flekken som var Järnagaardoppe ligge som en verkende pestbylle oppe i fjellsiden, og den siste dagen kunne vi fra tidlig om morgenen begynne å skildne de sotete husene, lagerbyggene, gatene og smiene fra hverandre. Järnagaard var den gang Dybfjelldvergenes handelsby; regjert av én av Dybfjellkongens mange prinser. Järnagaard var bygd i sten av dverger og kunne på mange vis være en vakker by på tross av sot og røyk og askegrime. Det var riktignok bare noen få bygg som var pyntet med dvergenes karakteristiske rikt ornamenterte uendelige knutemønstre og, siden de en gang er et fjellfolk, drageavbildninger i uttall til skremsel og vern; men hele byen var bygd med dvergenes solide arkitektur som på sitt vis er vakker og som gir et inntrykk av bygninger som har tenkt å stå gjennom årtusenene. Järnagaard kunne være en god by på tross av det harde fjellklimaet, den dårlige luften og det harde livet blandt underklassen. Men for en femåring var førsteinntrykket truende, trykkende og dommedagsaktig.

Min mor fikk rom på et bordell for arbeidkarler. Vi får aldri vite hvor lenge hun hadde overlevd der; men vit at min mor som 18 åring var en hard og seig kvinne. Birger Smed er mannen som gav meg mitt eget klengenavn; Smed. Birger Smed hadde levd av å selge sverdet sitt, men da han mistet det venstre benet sitt i slaget ved Liktjern hadde han blitt en sverdsmeds svenn, selv om han allerede var en godt voksen mann og nok kunne levd greit som sverdtrener i en av hertugenes hærer. Han hadde nylig blitt mestersmed og hans sverd fikk på de få årene han ble gitt å virke som mester stor ry, selv om han aldri rakk høste fruktene av sitt arbeid. Birger Smed hadde en evne som grenset opp til dvergenes egen for å bedømme kvaliteten av kjernen i et stykke råjern. Det var kanskje den samme evnen som gjorde at han tok min mor til ekte og takket gudene for sine velsignelser. Han var stygg, vansiret og lemlestet og visste at ektemarkedet var begrenset for ham, selv om han nå var mester med sin egen smie. Men han så kjernen i min mor, så bortenfor den vansirede skadeskutte bordellpiken og så den vakre piken av god familie – en pike en mann av hans stand og midler aldri kunne få.

Og også min mor fant her en stund en slags lykke; som en skibbrudden i stormende hav var Birger det berg hun berget seg opp på. Hun satt fortsatt naken i stormen (som alle av sitt folk brukte hun alltid sjøfartsanalogier når hun var seg selv helt) men med Birger følte hun seg trygg og han gav henne varme nok til å klare seg gjennom natten og den lange stormen hennes år på jorden ble.

Etter et par år fikk jeg en liten søster, og året etter fikk jeg en søster til. Vi var ikke rike, vi spiste ikke ost og kjøtt og vin og melk og grønnsaker hver dag, men vi gikk aldri sultne. Min mor lærte meg bokstavene, og Birger tok meg med i smia hver dag og lærte meg der å virke jern og sverd og ild. Sakte forsvant verden utenfor som om det hele bare hadde vært en drøm; både de gyldne salongene og den kalde virkeligheten utenfor. Og igjen stod bare livet i hjemmet og smia. Det var en god tid.

Jeg fikk venner; og blant dem ble jeg bare hetende Smed. Når vi fikk fri fra våre respektive familieplikter utforsket vi Järnagaard. Selv løp jeg ofte sammen med en soldatsønn ved navn Njård. Hvert nytt kvartal var et eventyr med nye farer og fantastiske oppdagelser for to små gutter; og etterhvert som vi vokste i erfaring og mot undersøkte vi stadig nye deler av Järnagaard. Da vi var 8 fant vi katakombene og fra nå av var faren virkelig og bestod ikke lengre i juling fra eldre gutter eller guttegjenger i fremmede kvartaler. Nu løp vi fra vandøde, nidinger, soldater og tyver; og fordi vi var heldige og fordi ingen av farene her nede orket løpe særlig langt etter smågutter ble vi lommekjente i katakombene i vår del av byen.

Da jeg hadde smidd mitt første sverd ett år etter at vi flyttet inn hos Birger Smed begynte han å lære meg sverdkamp. Siden jeg var fra vest skulle han lære meg å kjempe som en mann fra vest: Når han parerer fiendens slag følger han alltid opp pareringen med energieffektive ujålete hugg og motstøt; slik vet du at å slå en mann fra vest er å invitere døden. Når en kriger fra vest angriper er utfallene alltid voldsomme, fryktinngytende og tilsynelatende selvmorderiske selv om det er nettopp de dødelige motstøtene de er ment å avverge.

Det året jeg skulle bli elleve kom pesten også til Järnagaard. Selv om bare en av ti døde ble Birger Smeds lille lykkelige familie hårdt rammet. Småsøstrene mine døde først. Consuela på tre var bare syk i noen timer. Emma led lengre men gikk også snart bort. Birger brukte ti dager på å dø. Før han døde gjorde han meg til enearving og overrakk meg også sverdet sitt som han hadde arvet hos sin far som hadde arvet det hos sin far (som hadde arvet det hos sin...) og som Birger hadde basert sine egne berømte sverd på. Sverdet var ikke lengre enn fra albuen til fingertuppen på en stor mann og tre fingre bredt med en jerv inngravert nederst på klingen. Mer enn tusen jernflak er hamret sammen; hvert slag fulgt av den foreskrevne bønnen og på tross av at man kunne se elden i sverdet var det ikke ett hakk i klingen.

Da min mor til slutt døde hadde jeg sluttet å telle dager og pesten var forlengst over i resten av byen. Hun hadde vært som besatt av hele sin slekts ånd og i uendelige dager og netter snakket hun i sterk feber om mitt folk og min slekt og min familie. Og om sitt eget liv. Hun fortalte meg alt det jeg som barn bare hadde ant om hvordan vi hadde overlevd og igjen og igjen og igjen innprentet hun meg at jeg var den siste av mitt blod og at det var min sjebne og min rett & leve. Min plikt å leve, som det hadde vært hennes plikt å leve og å forsørge meg uansett prisen i dette liv eller det neste.

Nu, så var jeg en mann? Kanskje. Jeg vil la leseren selv bedømme. Eieren av Birgers smie, herr Minmin – en dverg, ikke høyere en meg selv på det tidspunkt, men bred som en slaggtønne og med voldsomme kinnskjegg og dvergenes karakeristiske bredbremmede hatt som beskytter ansiktet og øynene deres som er så følsomme for sol når de er ute i friluft. Herr Minmin var kledd i dress som en mann og kom sammen med 2 soldater noen dager etter at min mor var lagt ut til ravnene som ifølge den lokale skikken skulle hjelpe sjelen hennes til sitt bestemmelsessted. Herr Minmin sa at Birger hadde skylt ham gull, og tok derfor alt av verdi i smia og leiligheten.

En ny smed skulle umiddelbart flytte inn, og jeg var derfor ikke bare arveløs men også husløs. Den nye smeden fortsatte å produsere Birgers jervesverd, de hadde godt ry; og selv om det er gode sverd forsto han ikke dette med utvelgelsen av råmaterialet, nøyaktigheten og tålmodigheten i prosessen og ei heller værken dette med bønnene eller det med å hamre sammen sverdet flakvis.

Selv flyttet jeg ned til et hemmelig rom jeg viste om i katakombene; besatt av å få tilbake jervesverdet, den eneste farsarven jeg trodde jeg noen gang skulle få. Mat var et problem i begynnelsen. All restmat i Järnagaard ble gitt til grisene som folket her elsker å proppe seg med, og horesønnen ville ikke nedverdige seg til å stjele skyller. I begynnelsen var det Njård som reddet meg. Jeg fikk halvparten av hans mat hjemmefra og vi mistet begge, voksende gutter som vi var, hurtig vekt. Så jeg bestemte meg for å gjøre innbrudd hos Herr Minmin og stjele det som var rettmessig mitt.

Samme natt klatret jeg inn et åpent vindu i 3 etache i Herr Minmins bygård. Jeg hadde klatret litt før, over murer og inne i katakombene; og smedarbeidet hadde gjort meg sterk som en liten mann på tross av størrelsen min som på det tidspunkt var en senete sped gutt som stod øye til øye med en dverg. Dverger flest rekker knapt en vanlig mann til brystet og således var jeg bortsett fra styrken som ti-elleveåringer flest.

Styrken i fingre og hender, klatreerfaringen og viljestyrken fikk meg opp veggen selv om jeg hadde rå og blødende fingertupper da jeg klatret inn på avtredet i tredje etasje. Jeg snek meg rundt i huset til jeg fant våpenkammeret, og der tok jeg Jervesverd og festet det i beltet. Jeg begynte snike meg gjennom den mørke gangen og ned mot trappen da sverdscheden dunket bort noe. Jeg hørte noe bevege seg bak døren, jeg gjemte meg hurtig i skyggene og ut kom herr Minmin i nattøy og med en soldatklubbe i hånden. Dverger har meget godt mørkesyn og herr Minmin så meg øyeblikkelig som om det skulle ha vært høylys dag og kom rasende imot meg med kølla heve til slag.

Først stod jeg som frosset, men så begynte kroppen min å bevege seg av seg selv og jeg dukket og trakk Jervesverd. Herr Minmin stoppet et øyeblikk, målte meg opp og ned, og med et grin rundt munnen slo han mot meg på nytt med et voldsomt svingslag og jeg kan ikke skjønne annet enn at han må ha undervurdert meg totalt. Som Birger hadde innprentet dukket jeg fremover og flikket sverdet rett mot motstanderens hjerte og Jervesverd er så skarpt at jeg ikke trodde jeg hadde truffet for det var ingen motstand da det sank inn i brystet hans og ingen blodsprut da herr Minmin tok to skritt tilbake, halvt satt halvt falt ned i en staselig trebent stol som veltet og uten at ett eneste ord hadde passert leppene hans ble han liggende på rygg stirrende opp i taket med en lukket sårstripe på den hårete brystkassen.

Jeg hatet i mange år dverger; selv om jeg senere skulle bli kjent med og få en viss respekt for også dette folket. Herr Minmin, skulle jeg senere høre, var i exil i Järnagaard fordi hans eiegodhet var misbilliget og fordi hans raseri og dødelige kølleslag var fryktet. På gulvet i Järnagaard var det som han ved ett senket skuldrene. Jeg gikk bort til ham og strøk ham over pannen og han slapp ut pusten som en mann som setter seg ned i en god stol etter en lang dag på jobb. Og så var han død uten at jeg helt fikk med meg at det skjedde; akkurat som det hadde skjedd med mamma, Birger, Consuela og Emma.

Han hadde 3 tykke gullringer med edelstener så store som trosteegg og to enorme tommelringer i platina på de kraftige fingrene. Jeg fikk bare av platinaringene; og selv om jeg senere har skjært ringene av både døde og levende menn var jeg bare et barn. Jeg tørket sverdet og listet meg hurtig ned i førsteetasjen; på kjøkkenet tok jeg meg tid til å stjele en sekk som jeg fylte opp med et tørket fenalår, fire store ostebiter, 2 brød, 5 flasker vin og en skatt av de store: Min mors høyt elskede tørrfisk fra havet i vest. Så forsvant jeg ut tjenerinngangen med byttet mitt.

Tilbake i katakombene, i rommet vi nå kalte, hjem eller hjemme hos Smed spiste jeg meg mett og sov natten og dagen igjennom i den varme filten som herr Minmin hadde latt meg beholde siden den ikke var verdt bryet å selge. Neste dag kom Njård og da feiret vi. Vi proppet oss med mat og drakk vin til vi spydde. Jeg viste ham sverdet, vi behandlet det med andakt. Og som det var et heltesagn eller en krigerskrøne måtte jeg fortelle om kampen om og om igjen. Og selv om føltes vondt å drepe en mann, selv om han var en dverg, så føltes det godt å fortelle om det til Njårds beundrende ører og senere på kvelden gav jeg ham den ene tommelringen. Fordi han hadde delt sin mat med meg; med disse skulle vi aldri behøve gå sultne igjen for blir det så ille kunne vi bare selge ringene.

Om det var magi i ringene eller besvergelsen vet jeg ikke. Men fra denne dag og til han døde var Njård aldri sulten, og heller ikke jeg behøvde kjenne denne onde ånd så lenge ringen var i mitt eie. Og når jeg gav ringen bort så var det av kjærlighet, ikke av nød.

Jeg livnærte meg av innbrudd gjennom både denne vinteren og den neste. Njård var aldri med på mine nattlige sysler, og på dagene gikk han i soldatlære. Krigers sønn skal selv bli kriger som de sa i Njårds hus. Jeg stjal broderte puter, gulvtepper og andre unyttige og vakre ting og innredet mitt hjem i katakombene etter min tidlige barndoms bordellsmak og rommet ble snart et trygt og hyggelig lite rede i røde farver og lyst opp av mange talglys og en røkelsesbrenner i det pureste gull som holdt rommet velduftende, lunt og godt. Jeg stjal bare den beste maten fra de høyestes kjøkken, og slik kunne jeg kanskje ha levd ut min barndom og kanskje mitt liv.

Foruten meg var det bare Njård som visste om hjemmestedet mitt. Der fråtset vi i mat, fektet og brøt i timesvis. Ofte ble vi sittende å prate sammen i nesten uendelige samtaler som bestevenner i den alderen gjør; og vi fabulerte gjerne om stordåder vi skulle gjøre og de menn vi skulle bli. Når vi ble lei av det lille klubbrommet vårt gikk vi ut. Det hadde mistet sin sjarm å utforske Järnagaard, vi hadde kanskje blitt for gamle, og katakombene føltes farlige nå selv om ingen av oss kunne si hva, om noe, som var anderledes. Det endte ofte med at vi dro til byens torg hvor både gamle og unge samlet seg på lune kvelder.

Vi ble raskt kjent som to av de tøffeste guttene; og ikke en gang de fryktede svennene plaget noen gang oss. Selv om vi holdt oss litt for oss selv og at det var mer sånn at folk oppsøkte oss enn at vi oppsøkte dem, ble vi snart en del av en slags gjeng som bestod av et par gutter fra det gamle nabolaget mitt og noen jenter og gutter fra andre bydeler og klasser.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men det var aldri noen som spurte om hvor jeg bodde eller hvem som var mine verger. Noe av grunnen var kanskje at jeg var en fremmed i Järnagaard uten værken familie, slekt, klan eller laug. Og når først folk var vant til å se meg var det kanskje ingen som tenkte på det. Jeg tigget aldri, jobbet om nettene og var for hjemmekjær til å henge i gatene som en gategutt. Jeg var godt kledd og velnært. Således var jeg ingens problem bortsett fra dem som ble offer for mine innbrudd; og ingen av dem mistenkte et barn for å stå bak tyveriene, selv om det som ble stjålet sjeldent var det mest verdifulle eller letteste å ta med seg – og at det således kanskje lå noe umodent og kaotisk i disse ellers nær perfekte innbruddene (med unntak av det første.)

Hertugdømmene i vest er i stor grad preget av lovløshet og den sterkestes rett. Om noen gjorde deg urett så var det klanen eller lauget ditt som måtte forsvare din ære og skaffe deg oppreisning, om du ikke var mann for å gjøre det selv. For mennesker fra de store og mer ordnede riker i øst er det ofte overraskende hvor fredelig det faktisk er i vest hvor liv er så billig; og blodhevnen gjør at kniver og sverd sitter så løse i slirene. Det er bare jevnsterke partier som kjemper jevnlig for den systematiske uretten innbakt i Husenes spill gjør at den svakere part aldri reiser seg mot den sterkere; og hertugens parti griper sjeldent inn mot andre partiers urett i frykt for selv å bli svekket og sårbart.

Noen av rikene i øst slår hårdt ned på ethvert lovbrudd, men de synes meg like ufredelige som anarkiene i vest, bare at her blir store deler av hevnen og volden utdelt av rikenes eneveldige herrer. Tyvenes hus har sine røtter i østens ordnede samfunn, og hadde etter min mening ingenting å gjøre i hertugdømmene i vest. Tyver og nattkniver hadde vært bedre tjent med å stå alene; slik at ingen kunne straffe én for hva en annen har gjort. Den gang da jeg var tretten hadde jeg ikke gjort meg opp tanker eller meninger om politikken bak Tyvenes hus, jeg bare visste at jeg burde holde meg unna dem. Men Tyvenes hus var som et hvilket som helst annet hus i de vestlige hertugdømmer; de våget ikke utfordre eller stjele fra klaner og laug som var mektigere enn dem – og de som var svakere enn Tyvenes hus kunne ikke gjøre annet enn å låse sine dører og beskytte sin eiendom med de våpen de hadde tilgjengelig i hånden.

Etterhvert som jeg ble dyktigere til å klatre fasader og bevege meg lydløst i skyggene begynte jeg å kjede meg og ble dristigere og slik ble Tyvenes hus ble etterhvert oppmerksomme på meg. Jeg hadde stjålet fra mektigere klaner og laug; og for min skyld stod de på randen av krig. Selv om Tyvenes hus kunne være et nyttig instrumentnår noen eller noe måtte forsvinne uten at et hus eller parti ville ha dåden på hender; ville ikke fortsatte tyverier bli tolerert. Ikke på grunn av verdiene, selvfølgelig, men på grunn av respektløsheten.

Første gang jeg traff Hrafn satt hun og ventet på meg inne i redet mitt en nattmorgen jeg kom hjem. Hun var kledd i sort og hadde litt fett, tykt silkeaktig blåsort hår som alltid så litt glinsende og fuktig ut. Det var klipt rett av så det hang over nesen og ørene på en kledelig men litt lurvete måte. Håret fungerte nesten som en maske og hun kunne skifte utseende ved å kjemme håret bakover – skiftet hun i tillegg klær var hun så godt som ugjenkjennelig. Selv om vi skulle bli gode venner trodde jeg lenge at Hrafn var en gutt på min egen alder, og først mye senere og under desperate omstendigheter gikk deg opp for meg at hun var en pike.

Hun hadde egentlig tenkt å frarøve meg mitt liv, for Tyvenes hus hadde satt en høy pris på renegadens hode – selv om de ikke visste annet om meg enn at jeg ikke var en av dem. Hun hadde fulgt meg hjem forrige natt, men mistet meg da jeg forsvant inn den hemmelige døren til mitt bordellreir. Først kvelden etter, da jeg snek meg ut uten å oppdage de voktende øinene i mørket, hadde Hrafn funnet inngangen. Mens hun ventet på meg hadde hun blitt sjarmert og nysgjerrig av min tilfeldige luksuriøse smak, og dessuten hadde hun jo sett da hun fulgte etter meg at jeg ikke var mer enn en unggutt med rødblondt hår og spede lemmer. Etter som natten hadde passert hadde hun funnet at det ikke var i hennes hjerte å berøve meg mitt liv, på tross av at hennes sjel var het og myrkr.

Det var mørkt i redet mitt da jeg kom inn. Jeg stusset på varmen og lukten i rommet, men var for uerfaren til å skjønne at det betød at noen hadde vært der, eller var der. Jeg fyrte på stearinlysene med en glostikke fra kullbrenneren med ryggen til hjørnet som på en måte var stua mi; med det myke teppet med en stilisert drage på, alle de dype putene og det lave bordet. Jeg snudde meg og det tok flere sekunder før hjernen min klarte registrere Hrafn som satt helt stille, behagelig tilbakelent og fryktelig selvsikkert på et par av de største putene. Hun ba meg rolig sitte ned; vi brøt brød sammen og ble sittende å snakke som gamle fortrolige i flere timer.

Hrafn overtalte meg til å bli med henne til cirkelen, kunne hun finne meg var det bare et tidspørsmål før andre gjorde det. Vi ble enige om at jeg skulle fortelle at jeg hadde vært hos slekt i Izzat, men at jeg hadde rømt tilbake til Järnagaard slik at ingen skulle mistenke at jeg var tyven som hadde skapt slike problemer for Tyvenes hus. Da vi forlot redet mitt tok jeg ikke med meg mer enn Jervesverd, tommelringen som jeg hadde i en tykk gullenke rundt halsen, en tollekniv, en pung med noen mynter, klærne jeg stod og gikk i og en varm vinterkappe som jeg kunne sove i.

Vi gikk gjennom katakombene mot vest og gikk opp noen trapper som var umulige å finne om du ikke visste hva du lette etter. Vi gikk gjennom en lem og inn i et hus hvor Hrafn og mester Xin hadde sin base. Hun fortalte den historien vi hadde avtalt og overtalte Xin til å gi meg en chanse. Jeg var kanskje ung, men jeg var sterk og var flink til å klatre og derved var jeg, ved mester Xins ord, lærling i Tyvenes hus.

Livet som organisert tyv var anderledes enn hva jeg hadde forestilt meg som frihånd. Hver kveld etter solnedgang dro vi ned til Tyvenes sal i katakombene, og der spiste vi rundt et langbord sammen med et 30-talls andre tyver. Alle betalte vi skatt til huset; og huset gav mat, beskyttelse og oppdrag tilbake til sine. Tyvenes hus var svært mektige i forhold til antallet medlemmer. De hadde våpen og utstyr av høyeste kvalitet og selv den minst erfarne tyv var således en fare for selv godt rustede og trente soldater. En nattkniv kunne skjære over en strupe i blindende mørke uten at offerets make som sov ved siden av oppdaget dåden før ved hanegal.

Men Tyvenes hus holdt en lav profil. Ikke bare er det tyvens konfliktsky natur å unngå fare – Tyvenes hus kunne ikke tåle krig mot de mange mektige hus i Järnagaard. Selv om det ble nok stjået fra mangt et mektig hus; skjedde det ikke oftere eller med større utbytte enn at det ikke ville svare seg å starte krig mot dem. Når det en sjelden gang kom til kamphandlinger retalierte Tyvenes hus alltid mot motstanderens hode; dens leder, arvinger, rådgivere og således – når de som ikke måtte dø var soldater – var de fleste hus nølende med å gå til krig mot nattens hus.

De første månedene gjorde vi nesten ingen innbrudd. Agenter fra øst hadde bestilt store mengder av dvergenes jern, og der var ikke arbeid som passet for spede tyver som Hrafn og Smed. Mester Xin var en svært gammel mann, den elste tyv i Järnagaard, og akkurat som vi var for spede til å gjøre nytte for oss i denne anledning, var Xin var for giktbruden. Men mester Xin var av den overbevisning at gamle menn som sluttet å arbeide ikke ville leve lenge, og nå var gatene der hvor vi gjorde vårt arbeid.

I begynnelsen var jeg bare utkikkspost eller avledning, men efterhvert fikk også jeg prøve meg selv om jeg, uansett hvor mye jeg øvde, aldri like dyktig som Hrafn. Vi øvde daglig på å få ting til å forsvinne eller dukke opp fra ermer og lommer uten at tilskuerne merket noe. Jeg ble snart dyktig nok til å få forsøke meg på svindler som Trippelnøtt hvor man bruker tre halve hvalnøttskall og et tørket erteris, og offeret vedder penger på hvilket hvalnøttskall erten ligger under.

Trippelnøtt er alment kjent som et svindelspill; og ofrene forsøker ofte være sluere enn svindlerne. En vanlig taktikk var for eksempel å ha medsammensvorne som står på siden eller bak svindleren, og kan signaliesere til offeret hvor erteriset ender opp. Siden det er nesten umulig å få noe til å forsvinne fra mer enn en vinkel om gangen er mottrekket å avsløre signalgiveren og så bytte erteriset i siste øyeblikk – men før offeret sier hvilken hvalnøtt han satser pengene sine på. Etter en stund hadde jeg blitt så dyktig at jeg også fikk forsøke meg på lommetyveri; og selv om jeg nok savnet spenningen og frihetsfølelsen som fulgte med å være en tyv i natten var det utfordrende og spennende dager på gatene med Xin og Hrafn.

Xin røkte opium for giktsmerene og var derfor bare klar noen timer på ettermiddagene når han nettopp hadde stått opp fra middagshvilen sin. Om morgenen var han så støl at det første han gjorde var å bedøve seg i den grad at alt han kunne gjøre var å trene oss i huskeøvelser for kortsvindler, og kunsten å få ting til å forsvinne for det blotte øie. Som regel endte det dog opp med at Xin snakket i timesvis om livet han hadde levd som tyv og morder. Den gang trodde jeg at jeg slapp å jobbe; og var glad for det. Xin som knapt greide bevege seg lå & fortalte den ene historien etter den andre: og siden han var en god forteller, og vi levde i et rikt hus hvor det alltid var mat og frukt, var det ofte deilige sløve formiddager under mester Xin.

Senere har jeg mange ganger hatt stor nytte av Xins lære; han var den første som lærte meg å raffinere fortellingens kunst og med denne kunst har jeg vunnet mange venner og tjenester, og jeg har dratt mang en fiendes ære gjennom søle og skitt uten noen gang å ha behøvd å sverte min egen ære ved å komme med usannheter. Og mange ganger har jeg funnet løsninger på problemer og vansker jeg har vært i gjennom Xins eksempler.

Efter noen timer var det tid for Xins formiddagslur, og da fikk vi utløp for vår ungdommelige energi ved kamptrening. Hrafn lærte meg å kaste kniver med stor presisjon, og jeg lærte henne mine mest dødelige sverdcontrer. Jeg var, selv om jeg selv kanskje trodde det, ikke mye til fekter ennå; men både Hrafn og jeg la i de årene vi trente sammen grunnlaget for senere å kunne måle oss med sverdmestre. Birger Smed hadde kanskje ikke lært meg så mye; men det var gode utgangsposisjoner jeg har kunnet utvide med alle mulige slags stiler gjennom et liv som har blitt langt: Og allerede den gang, i min barndom, var jeg på grunn av Jervesverd, flaks og det faktum at jeg var så lett å undervurdere en livsfarlig motstander for alle som møtte meg til sverdlek.

Når Xin stod opp fra middagshvilen gikk vi som regel ut for å tjene noen mynter. Selv om vi nok hadde til å klare oss i mange år uten inntekter var arbeidet i gatene alltid dagens høydepunkt for oss alle. Etter solnedgang gikk vi lykkelig og leende hjem; og derfra direkte gjennom kjelleren til katakombene og til Tyvenes sal. Der tilbrang vi et par timer i selskap med våre medsammensvorne før vi gikk hjem igjen. Hjemme røkte Xin seg alltid en pipe og la seg så for natten og drømmenes rike hvor han var ung. Han sov alltid uforstyrret til morgenlyset traff det fjonete grå hodet hans neste morgen. Hrafn og jeg ble ofte sittende og prate litt & spille et spill eller to før vi la oss. Noen ganger gikk vi sammen, eller jeg alene, ned og tok en kveld sammen med Njård i det hemmelige kammeret mitt i katakombene.

Men slik som alt ondt en gang tar slutt, tar også alt godt en gang slutt, og i mitt fjortende år begynte krigen.

Å stjele råjern for Midtens Rike hadde vært en lukrativ avtale for Tyvenes hus. Agenten som hadde kommet med oppdraget hadde funnet en utro tjener i jernhallen som skulle sørge for at Tyvenes hus ikke ble mistenkt eller forfulgt for jerntyveriet av Järnagaarddvergene. Agenten fra Midtens Rike var en hovmodig, grisk og dum mann som var sendt til denne utpost i vest i egenskap av å være høytstående medlem av en mektig klan. Han hadde kanskje ikke trodd tyvene ville våge røre ham av frykt for å miste beskyttelsen mot dvergene, men da full betaling uteble var Tyvenes hus nådeløst.

For slik er det i samfunn hvor den eneste rett er den sterkestes rett. Blir man ansett som svak blir man angrepet; og blir man angrepet blir man svekket. Så et hus må i slike situasjoner vise styrke; det må heller risikere krig mot krefter som kan utrydde det enn ved passivitet invitere til angrep, løftebrudd og stadige subtile smålige æreskrenkelser og utfordringer fra hus som plutselig har motet til å kjenne på styrken til det nu ansett svakere hus.

Det var en svært kinkig situasjon; for de mange som ikke forstod politikken og detaljene i det som hadde skjedd var Tyvenes hus utfordret av en Agent for det fjerne Midtens Rike. At han brukte de mektige byherrene som skjold kom bare frem om tyvene angrep. Om de lot agenten være ville ikke skjoldet hans synes for almuen, og for andre hus ville det se ut som om en smålig agent for et fjernt hus kunne skjende Tyvenes hus ustraffet: Det ville være å invitere til undergang å la agenten slippe unna. Familie hans ble kidnappet så han skulle forstå alvoret. Han påstod å korrespondere med sine herrer, men noen uker senere forsøkte agenten snike seg ut av byen og da ble han og hans tatt av dage.

Ikke lenge etter ble Tyvenes hus kontaktet av den utro tjeneren fra jernhallen som nå krevde full refusjon for det forsvunnede jernet. Tyvenes hus betalte. Mot Järnagaarddvergene kunne de ikke kjempe. Transaksjonen ble gjort diskré; men det var uansett ingen vanære i å frykte byens herrer – ikke bare prinsen, men i forlengningen de andre prinsene og prinsenes far. Vant man en konflikt mot Järnagaarddvergene hadde man også vunnet seg en konflikt med Dypfjelldvergene.

Alt dette ble diskutert og avgjort åpent blant mesterne i Tyvenes sal, og Xin hadde også gjort det til sin oppgave å lære oss politikken i Husenes spill så vi var godt informerte om hva som skjedde. En kveld vi satt i parken sammen med Njård og delte en flaske vin og kikket jenter – som hadde begynt å bli svært interessant for både Njård og meg (jeg trodde fortsatt at Hrafn var en gutt) – begynte Njård storøid å fortelle krigerne fra øst som var forlagt på kassernen oppe i borgen.

Hrafn lot som hun ikke var interessert. Selv kjente jeg at det sank en sten ned i magen min, og Hrafn kastet meg et megetsigende blikk neste gang jeg så mot henne. Jeg fikk Njård til å fortelle så mye han kunne om disse krigerne. De var, som jeg hadde fryktet, fra Midtens Rike. De forsøkte å gli umerket inn blant de andre soldatene, men kampstilen, utseendet og de lette rustningene gjorde at hele borgen snakket om dem. Njård kunne ikke fortelle så mye mer om hvorvidt soldatene var en del av et større følge, om de bare var på gjennomreise, hva de hadde her & gjøre, et cetera; men han fortalte og viste oss i to samfulle timer hvordan han hadde sett dem trene i gården om morgenen før rekruttene begynte sin marschtrening. Angrepene syntes å bestå i lange løp hvor krigerne løp mot hverandre og gjorde lange sveipende piruettangrep med de lange, svakt kurvede sverdene i det de passerte hverandre.

Da Njård gikk hjem løp vi rett til mesteren og vekket ham & fortalte hva vi hadde hørt. Xin kledde hurtig på seg; og vi gikk rett ned i katakombene. Da vi begynte nærme oss Tyvenes sal sendte Xin meg i forveien for å speide. Hrafn hadde kanskje magiske hender, men når det kom til å gjøre seg selv usynlig var allerede da få av menneskeslekt mine like; spesielt i katakombene hvor jeg nu en gang var halveis vokst opp. Heldig var det at jeg var lydløs for da mine øine sjeldnet de to dvergene ved inngangen til Tyvenes sal var jeg så nære at for deres øyne måtte jeg stå ut som en mann på flatmark på høilys dag.

Jeg presset meg inn mot veggen og de to soldatene ble stående helt stille. Inngangen lå i et nordøstlig L-hjørne og dvergene stirret vaktsomt i hver sin retning. Kroppene deres var beskyttet av tykke stålplaterustninger dekket med et tynt jernlag som gjorde dem nesten usynlige i den mørke steinkatakomben, så vel som i Dybfjells mange festningsverk. Rustningene var smidd slik at dvergene, som uansett ikke er spesielt smidige, knapt mistet hurtighet; og enhver soldat som har stått vakt i en dvergesmidd rustning har nytt godt av måten den tunge rustningen hviler på sin egen vekt uten å belaste bæreren når man står stille og støtt.

Jeg ventet på at de skulle snakke sammen, snu seg, gjøre ett eller annet og visste slett ikke at dvergevakter helst blir stående som de står; for selv om dverger flest er dobbelt så sterke som en mann er rustningen fortsatt tung. Etter en stund begynte jeg millimeter for millimeter å snike meg tilbake. Så hørte jeg noe som beveget seg mot meg i mørket fra der jeg hadde kommet. Hrafn og Xin! Jeg begynte å bevege meg hurtigere; jeg måtte advare dem! Og så hørte jeg bevegelsen av rustning bak meg – jeg begynte å sprinte bortover gangen mens jeg ropte FIENDER!!! FIENDER! VI ER FORRÅDTE!! Dvergene begynte løpe etter meg og fulgte etter meg rett bortover katakombegangen og forbi avstikkeren hvor Xin og Hrafn hurtig hadde gjemt seg.

Lengre frem i gangen skinte det et fakkellys. Vekten fra rustningene begynte allerede å presse tempoet til forfølgerne mine, og med fakkellyset så jeg bakken noe bedre og økte mitt eget tempo siden jeg ikke lengre falt i mørket. Lyset bekymret meg dog; om det var venner måtte jeg ikke lede fienden til dem og om det var fiender ville det på ingen måte hjelpe situasjonen min. Mer rakk jeg ikke tenke før jeg så en skikkelse med et langt svakt buet sverd løpe mot meg. Lyden av de tunge dvergeføttene bak meg var fryktinngytende; men om dette var en av krigerne fra Midtens Rike måtte jeg jo være sjanseløs om det nå var som dette de foretrakk å kjempe; og dessuten var Jervesverd, som jeg først nå trakk fra sverdschedet under kappen på ryggen min, halvparten av lengden til motstanderens sverd. Jeg senket nølende tempoet så dvergene nesten tok meg igjen, i det krigeren som kom løpende mot meg begynte angrepet sitt, suste et dvergesverd forbi øret mitt bakfra og skar en lang grunn rift i ryggen min. Jeg kastet meg fremover med ny energi og unngikk det andre sverdet, og plutselig var krigeren fra Midtens Rike i rekkevidde for sverdet mitt som jeg rammet inn i siden hans, og heldigvis var Jervesverd så skarpt at jeg klarte rive det med meg slik at det rev seg gjennom de blodfylte organene og blodet sprutet rundt meg i en dusj av fine nattsvarte perler som glitret blodrød i lyset fra fakkelen 30-40 skritt lengre bort.

Jeg la bena på nakken, tok den brennende fakkelen som lå på steingulvet lengre frem og slapp snart fra dvergene i de tunge rustningene. Krigen hadde begynt. Jeg snek meg til bordellredet mitt og som jeg hadde håpet var både Hrafn og Xin der. Jeg var full av blod, med da Hrafn hadde vasket av meg fant de bare noen skrubbsår og det ene snittet i ryggen som måtte sys. De forsøkte ta en rem av huden din gutt siterte Xin tørt fra profetiene. Han hadde giktanfall og kunne knapt bevege seg, og måtte forklare Hrafn hvordan hun skulle sy meg sammen. Såret begynte å verke intenst da hun vasket det og jeg fikk en liten klump opium som jeg tygde i meg. Etter det gikk det bra. Veldig bra faktisk.

Vi lå stille i nesten et døgn før vi snek oss ut igjen. Hele natten samlet Xin folk fra hjemmesteder rundt om i Järnagaard. De hadde bare fått fire av oss; mine rop hadde blitt hørt og den døde krigeren fra øst var på alles lepper, og bortsett fra de fire som hadde vært i Tyvenes sal den natten dvergene angrep gikk alle i dekning. Vi gikk til angrep rundt siestatid; tyver har et ufortjent rykte for å bare virke om natten og soldatene var uforberedte da vi kom. Det var bare to hender soldater i salen og siden ingen av oss var dumme nok til å kjempe mot motstandere i tung rustning kalte de oss æresløse når vi fanget dem i tau og nett & skar over halsene deres uten egne tap.

Salen var plyndret for verdier, men de hadde ikke funnet krigskisten. Tyvene stilte seg i en stor cirkel; flukt og exil? Eller skulle man bli – statuere et eksempel og så gå under jorden og fortsette som før, bare litt mer diskré en tid, slik man alltid har gjort? Alle bestemte seg for å bli. Vi skulle alle til våre respektive hjemmesteder og så, 10 netter fra nå, når de begynte å lure på om de hadde vunnet, skulle vi angripe. Hver skulle velge sitt mål, den eneste som måtte spares var prinsen, for å myrde prinsen var å invitere helvete til Järnagaard – da var det ikke lengre mellom tyv og dverg men mellom dverg og Järnagaarding for kongens hevn var beryktet.

Vi dro tilbake til Xins hus, og kunne konstatere at soldatene alt hadde vært der. De hadde tatt det som var av verdier men hadde oversett mye av utstyret, og den løse gulvplanken hvor det var både en kiste full av mynter og en stor reserve opium. Vi tok med oss det vi kunne trenge og gikk i skjul i redet mitt hvor vi begynte planleggingen.

Hrafn ville lure vandøde og nidinger fra katakombene opp til kasernene, men jeg ville ikke det for Njårds skyld – både han og hans familie var der. Xin fordi krigen ikke var mot soldatene men mot Järnagaarddvergene. Njård kom innom et par dager senere, og av ham fikk vi høre at alle Järnagaards dverger hadde flyttet opp i citadellet. Vi hadde snakket mye om å angripe det eller dette hus; nu var målet gitt – men siden det nok var umulig å skaffe seg øine i citadellet var det nå nesten umulig å planlegge angrepet som skulle skje om 7 netter. Da dagen kom hadde de alltid tålmodige dvergene fortsatt ikke flyttet ned i husene sine i byen.

Da kvelden kom hadde ingen av oss noen bedre plan enn å brenne dvergenes gårder i Järnagaard for slik å ramme dem. Xin var motløs og opiumsfjern. Hrafn argumenterte fortsatt for å lure en tredjepart til å angripe – så da meldte jeg meg frivillig til å klatre opp i citadellet og yte vår skjerv til kampen. Hrafn ble målløs og Xin sa Ja, ta en rem av huden hans og det var avgjort.

Veien gjennom katakombene var strengt bevoktet av dverger som stod stille som statuer. Utenfor varmånen full, det perfekte lyset for en dverg. Jeg bestemte meg for uansett å klatre murene, uten annet utstyr enn kalkstøv til fingrene mine klatret jeg lydløst inn i citadellet. Det stod flere soldater oppe på murene men de holdt utkikk mot inngangene 20, 30 og 40 meter lengre ned og forventet ingen inntrenger så høyt oppe. Jeg snek meg inn i tjenerkvarterene, forbi kjøkkenet hvor en kvinne og en soldat satt foran ilden og kjælte med hvert sitt glass rykende toddy og tilnoen baktrapper som gikk hele ti etasjer opp. På toppen satt en soldat og sov i en stol. Det var en dverg kledt vanlige palassklær, med et brutalt utseende kortsverd trukket og hvilende i fanget.

Jeg merket en var forandring i pusten hans, men han fortsatte å late som han sov. Jeg trakk hurtig en kastekniv mens jeg listet meg mot ham. Han tenkte nok å overraske meg i det jeg kom innen hugghold, men så snart jeg hadde kniven i hånden kastet jeg den redd i strupen hans. Han styrtet mot meg med vide øine, og nøyaktig som med herr Minmin dukket jeg under sverdet hans og flikket Jervesverd rett i hjertet hans. Jeg sidesteppet ham og lot ham falle ned trappen og jeg kunne høre nakken hans knekke i det han traff avsatsen nedenfor. Han var tatt tre ganger på-rad, akkurat som i den kjente barneleken, og jeg måtte holde meg for ikke å begynne å le. Han stirret rasende på meg, men ute av stand til å bevege seg eller lage en lyd. Så sêg øielokkene hans ned som om det var mot hans vilje.

Døren han voktet var låst, men den trippeldøde hadde nøkkelen på seg og jeg låste meg lydløst inn den velsmurte låsen av ypperste dvergekunst. Innenfor var et stort soverom med en seng som så vanvittig stor ut for de to dvergene som begge snorket stille som barn i den. Den ene var prinsen, jeg hadde sett ham flere ganger, den andre var en kvinne jeg aldri hadde sett før. De hadde sagt alle untatt prinsen og jeg tenkte at dette var sjansen min til å bevise meg like dyktig som tyvenes nattkniver. I det jeg skar over halsen hennes tok jeg den venstre hånden over munnen og nesen hennes og holdt henne fast. Hun sprellet litt men prinsen sov heldigvis dypt. Lakenet gled av henne og jeg ble et øyeblikk overrasket over den nakne hvite huden hennes for jeg hadde hørt at dvergenes kvinner var like hårete som karene sine.

Livet rant ut av henne på 5-6 kraftige hjerteslag. Prinsen vred på seg og jeg stod helt stille i hva som føltes som en liten evighet før jeg hurtig snek meg ut av rommet, låste døren og snek meg ut samme veien jeg hadde kommet inn. Ute var det begynt å skimre svakt i øst og Kong Natt stod nå og kalte nattens skapninger hjem. Hjem ble også Smed, engang Twinchlian, nattkniv i Tyvenes hus, kalt.

Da vi senere, i desperasjon, forsøkte å drepe prinsen selv, døde to menn i forsøket. Den chansen jeg hadde fått den gangen jeg heller myrdet en kvinne i sin dypeste søvn; viste seg å være den eneste chansen vi fikk. Jeg var den eneste av oss som hadde drept noe annet enn soldater, de fleste hadde bare stiftet noen branner i allerede tømte hus og Järnagaarddvergene gav seg på ingen måte på grunn av denne knivenes natt.

Vi fortsatte å kjempe i et helt år, men vi mistet folkene våre en etter en, noen i kamp, andre forsvant og noen gikk i exil. Vi fant efterhvert ut at det hele hadde vært planlagt helt siden noen hadde drept en viss herr Minmin (som Tyvenes hus hadde fått skylden for). Prinsens mann hadde lurt agenten fra Midtens Rike til å ta kontakt med Tyvenes hus i den tro at man kunne komme unna med å stjele fra prinsen. Så hadde dvergene konfiskert pengene agenten hadde fått fra det uvitende Midtens rike. Vi hadde drept agenten, hans familie, voktere og tjenere: Og ikke bare hadde Midtens rike sendt soldater til støtte, men Tyvenes hus hadde betalt dvergene ennå en gang for jernet.

Da Xin en morgen sommeren like før jeg fylte femten lå kold i sengen sin, død av elde og bekymring, var det ikke lengre noe som holdt oss igjen i Järnagaard. Vi tok det vi trengte fra huset og bar Xin ned i redet mitt hvor vi la ham godt til rette med pipe og opium og kniv og mat og drikke og alt det han kunne savne eller trenge fra denne verden. Vi forseglet den hemmelige døren til Xins hvilested, og spaserte freidig ut av Järnagaard i strålende solskinn.

Veien til Izzat... fortsettelse følger.