”Brannen er under kontroll! Alle innsatte forholder seg i ro”

[Dag #29 Fredag 2. november 2001 – celle 213 avd. B] ”… I natt var det noen som fyra på cella si. Igjen. Brannalarmen og lukta glir inn i drømmene mine. Våkner, virkelig våkner, gjør jeg først når en andpusten betjent forvirret prater, nesten roper, i callingen. Noen på varetekt (hvor ellers?) har tent på cella si. ”Om noen andre på varetekt kjenner røyklukt må de si i fra!” Det stinker vått bål over hele cella. Jeg står opp, ruller en røyk og lager en kopp kaffe av pisslunka termosvann og pulverkaffe fra Nestlè. Jeg kommer aldri til å sovne nå. Ikke faen.”
av Mats Storvik, innsatt Bodø Kretsfengsel

Mandag brant det igjen. For tredje gang siden jeg kom hit, og for fjerde gang denne høsten. Jeg vet ikke mer enn deg, kanskje litt, det er mulig han jobba på vaskeriet, men ingen er helt sikker. Som alle de andre gangene får vi hovedsakelig informasjonen gjennom dagspressen. Utover ettermiddagen mandag kunne vi se dem sitte å diskutere i kantina gjennom vinduet i fellesrommet. Hva de konkluderte med? Jeg vet ikke mer enn deg.

For omtrent en måned siden, lørdag 27.10.01, kunne jeg i Klassekampen lese i en notis at arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul, medlem av stortingets justiskomité, ønsker å sitte i fengsel et døgn – ”for å føle det på kroppen”. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte av henne: Beundringsverdig som det enn kan være blir det som å droppe middag for å føle sulten på kroppen, som å tro du vet hvordan det er å være hjemløs fordi du har forlagt husnøkkelen din eller å vite hva fattigdom er fordi du en gang glemte pengeboka når du dro på jobb. ”De” (venner, bekjente, betjenter, foreldre) forteller meg at å sitte i fengsel i Norge i dag er ingenting. Ikke i Bodø i hvert fall. Enecelle, kabel-tv, toalett med dør, gratis utdanning, varm og som regel velsmakende mat servert hver eneste dag. Gratis lege, gratis tannlege, tilgang på gymsal og helsestudio. Jeg kjenner faktisk folk som ønsker seg hit.

At man ikke lengre soner på vann og brød, eller må utstå hårdt straffearbeid, juling eller voldtekter i dusjen, at en har enecelle med [nesten] alle moderne fasiliteter betyr ikke at det ikke er vondt å sitte inne. Straffen er frihetsberøvelsen. Straffen er å få frarøvet dager, måneder og år fra livet ditt. Straffen… er å er å miste all egenverdi og menneskelig integritet.

(Jeg var en gang på fremstilling hos en psykiater, jeg ble fulgt av to betjenter som satt å venta ute på det rommet hvor man venter. Da timen var over skulle psykiateren følge meg ut, jeg gikk foran ham og ble stående ved kontordøren og vente på at han skulle åpne den. Det høres kanskje ikke så rart ut for deg, men det er altså slik at du alltid blir fulgt. Alle dører blir låst opp og låst igjen hvor enn du beveger deg innenfor disse murene, og jeg hadde altså etter bare to uker glemt hvordan man åpner en dør. Frihetsberøvelsen innebærer at all inngående og utgående post blir lest, du har tyve minutter telefontid i uka (på samme dag) og samtalen blir avlyttet. Har du besøk er også det overvåket og etterpå… etterpå må du kle deg naken, løfte på pungen og vise fram anus. Dette er dog ikke ”straff”. Det gjøres, visstnok, for å hindre narkotikasmugling og for å forsikre seg om at ingen skader seg selv. Like fullt er det både mange store og små pupiller her, og små og store cellebranner her.)

Og rehabilitering? En følelse av en meningsfull soning? Heh. Om jeg sier rehabilitering til en fengselsbetjent begynner han eller hun å fnise som en nervøs skolejente. ”Kontraktsoning” er intet mer enn ”retten” til å avgi pisseprøve. Ukritisk og ureflektert får man et klapp på skuldra om man er en mønsterfange eller får inndratt TV’en eller blir flyttet over på ”Vanskelig” om man ikke er en mønsterfange. Man blir fotfulgt og kontrollert som om man skulle være en hemningsløs lystmorder, voldtektsmann og rabiat narkoman uten moralske grenser – i stand til å gjøre hva som helst når som helst – uten å ta hensyn til om man sitter for skattefusk, promillekjøring eller om man faktisk er en hemningsløs lystmorder, voldtektsmann og rabiat narkoman uten moralske grenser. Til den dagen man slipper ut. Da er liksom alt greit igjen. Du får noen kroner i hånda, kanskje en time på sosialkontoret, et ”hjertelig velkommen tilbake” og det er det. Igjen er du som alle andre. I det ene øyeblikket var du truende til hva som helst, og i neste øyeblikk har du skrevet under på noen papirer og står utenfor porten som en hvilkensomhelst Hvermansen.

Det vitses med at ”nå tør jeg ikke sone her lengre, jeg blir så engstelig”, eller at vedkomne skal kvestes om han viser seg i luftegården – jeg tror ikke dèt skjer, men hvem vet. ”Det er så jævlig uansvarlig å tenne på cella si, det setter jo alle andre i fare”. Og mannen over menn, Inspektøren, sier at de nå må vurdere å inndra fyrtøyet  (som om det skulle lette presset for dem som allerede er så presset at de fyrer på sin egen celle). Men skal jeg være helt ærlig så foretrekker jeg at de fyrer på cella si, selv med all den angst det medfører føler jeg meg trygg på at brannen blir slukket og at den ikke egentlig utgjør noen fare for oss andre innsatte.

(Selv om det etter hva jeg har hørt krevde heltemodig og svært beundringsverdig innsats fra en betjent for å redde dagen. Du vet selv hvem du er, og du har vunnet, i hvert fall min, uslukkelige beundring og respekt.)

Det er lite som er brennbart her. Så lenge det er slik at man ikke tar en innsatts rop om hjelp på alvor før han har fyrt på cella si for å vise at han faktisk mener alvor, så synes jeg det nok er ild som er det beste alternativet. For hvordan kan man ellers vise at man mener alvor, at man ikke bare ”soner tungt i dag” i et system så er så tunghørt at jeg etter snart seksti dager ennå har til gode å bli spurt om hvordan jeg har det? På stående fot kan jeg forestille meg to alternativer: For å vise at man mener alvor kan man slipe ned en smørkniv til den er skarp nok evt. knuse et speil, hva som skjer videre trenger ingen grafiske beskrivelser. Eller man kan benytte seg av en metode som visstnok har vært benyttet tidligere med stort ”hell”, nemlig å knyte en truse opp i skapet og henge seg i den. Nei. La dem beholde fyrtøyet, en barrikadert toalettdør er lettere å bryte ned enn der er å puste liv i en mann som har vært død i 10 timer.

Men jeg sitter på ”dom” og ingen av de tre cellebrannene som har vært her siden jeg kom hit har vært på ”dom”. Alltid varetekt. (Hvor ellers?) Og hvordan det er å sitte på varetekt vet jeg ikke for jeg har aldri vært der. Jeg kan bare gjette. Hvis mennesker knekker under presset på domsavdeling – og det gjør de – så kan jeg uten vanskeligheter forestille meg at presset ved å sitte totalt avsondret fra resten av verden uten kontakt med andre enn advokaten din (hvis han har tid) og betjentene (hvis de har tid – bemanningsproblemer må vite) ikke kan være annet enn vanvittig tungt. Og i tillegg sitter de altså uten dom. De har ingen anelse om når de slipper ut. Om de slipper ut ,og hvor lenge de eventuelt må sitte.

Det er vel en grunn til at Norge står på Amnesty’s liste over land som bedriver tortur nettopp på grunn av vår varetektspraksis, og selv om jeg sitter innelåst bak ståldører som utvider seg i sterk varme(!) så jeg greier ærlig talt egentlig ikke bli sint på ham som fyra på cella si, uansett hvilke grunner han måtte ha.