Den første mannen var en fri mann. Hans navn var Jakt, hans lemmer sterke og utrettelige. Han spiste det han drepte, og drepte ikke det han ikke spiste. En dag fant han en kvinne i ødemarken. Hun het Tegn; jevne og små var tennene i skallen hennes og de skinte som perler \\ så hvite som snø en morgen etter første snefall. Hun laget en ild for ham, og han delte både av soppen han hadde sanket, haren han hadde løpt ned og ørreten han hadde kilt og fanget med sterke raske hender.

Etter maten lå de og så på stjernene, mens de spiste denne soppen som gjorde at kroppen føler jorden og mennesket kan gjøre seg kjent med landet. Men kvinnen som het Tegn lot som hun frøs og da sa mannen: «Denne fellen som jeg ligger på kommer fra en stor bjørn som forsøkte drepe meg for flere vintre siden. Vi kjempet. Og alltid senere bærer jeg bjørnehammen og fryser aldri. Du kan ligge her med meg        \\ Så skal jeg og bjørnen varme deg.»

Det var gode tider der i kvinnens dal. Og mannen ble en tid. En dag, det var regn i luften men varmt og friskt; han hadde fulgt en kjempe av en hjort langt, og lengre enn langt. Men da han etter lenge hadde trettet kjempen ut stod hjorten urørlig og stolt og så på ham med store sorte øyne. Jakt kunne ikke late denne gamle høvdings blod. De stod og så på hverandre, mann og hjort. Til slutt luntet Hjortenes Gamlefar bort mot noen blåner i sør.

Jakt pakker tingene sine. Men fordi han er så glad i henne sier han; «... denne bjørnefellen her skal mitt barn ha, med alle mine velsigninger.» Så vandret Jakt videre, mot de sørlige blåner, og bak dem fant han igjen nye blåner. Han levde; og døde som en fri mann \\ i et fritt og hårdt land.

Jakt gikk tilbake til leiren, for han hadde blitt så glad i Tegn. Og sa til henne «Jeg lurer på hva som er bortenfor blånene?» Og Tegn sa til ham «Men Jakt! Se hvor fet jeg er, skjønner du ikke at jeg er med ditt barn?» «Jo.» (Jakt var en fri mann.) «Men jeg undrer sånn hva som er bortenfor de blånene.»