|
The Low Frequency in Stereo Det skjer ting i København i høst. Med åpningen av Øresundsbroen har det skjedd en vitalisering av byens undergrunnsscener. I et land med en innvandringsdebatt som får vår egen til å ligne en vennlig diskusjon ved middagsbordet, i et land hvor Dansk Folkeparti får Hedstrøm&Co til å virke som NOASmedlemmer; flommer det over av svensker og nordmenn og mennesker fra alle nasjoner. Byen er i ferd med å utvikle seg til et Scandinavias New York, og her, godt gjemt i mengdene finner vi de norske platedebutantene The Low Frequency in Stereo. Har du sett Clercs? Dét er meg. Jeg husker første gangen jeg traff Hanne. Jeg hadde akkurat flyttet til København, og jeg jobbet på et supercrappy telefonintervjusted som på tross av all sin råtne bedritenhet hadde et usedvanlig godt sosialt miljø. Noen mennesker fra jobb skulle på Stengade 30's tirsdags-jam, og jeg kunne som nyinnvandret selvfølgelig ikke veien: Så en venninne av en venninne overtalte Hanne, som av en eller annen grunn også jobbet på det samme supercrappy stedet til å følge meg frem til Stengade. Hanne, som hadde sykkel, fulgte meg til busstoppet og forklarte hvilken buss jeg måtte ta for å komme meg til Nørrebros Rundell. Så syklet hun dit. Ventet i 25 minutter på en buss som var alt alt alt for forsinket, og fulgte meg de 15 minuttene det tar å gå derfra til Stengade. Noen uker senere: Jeg har ikke møtt Hanne siden jammen (hun hater jobben sin like mye som meg + at hun har et liv + at hun har vært på miniturne i Belgia og Tyskland). Så treffer jeg henne på jobb, og hun ofrteller at bandet hun er med i skal ha konsert på Rust en uke senere. Da hun gikk opp på scenen for å jamme den kvelden i Stengade, avslørte hun et skikkelig musikklinjen-på-videregående-talent. Du vet sånn pregløs jente-flinkishet som bestemora di elsker. Og den da-hun-jobbet-i-et-danseband-på-hurtigruta-historien var jo underholdende nok. Dessuten så er jo Hanne svært tiltrekkende med sin jente-hockeysveis, sin guttete væremåte og spede korppsbygning. For hun klarer på mystifistisk vis å samtidig være ytterst feminin på en måte som gjør at den mest homofobe mann kan se seg selv sammen med henne. Jeg får henne til å love meg gjesteliste og backstagepass. En uke senere drar jeg til Rust i håp om en ok, ihvertfall ikke smertefull konsert og et kanskje jævlig pfett backstageparty. Assumtion is the mother of all fuckups. Så feil kan man ta. Så feil har jeg ikke tatt siden den gang jeg trodde Anne virkelig elsket meg. Det backstagepartiet var kanskje noe av det kjipeste jeg noen gang har vært med på. Jeg fikk bare én øl, den jointen som gikk rundt var nesten nedrøkt da jeg fikk den, og hun jenta som jeg synes er så utrolig søt ble sittende å stirre på en «utrolig vakker gutt» ehe kvelden. (Ikke det, han var ganske snasen om jeg skal si det selv.) Etter en stund ble jeg sittende sammen med den danske gitaristen, Per, i et hjørne. Men han sa ingenting, og han så mest ut som han håpet jeg skulle dø slik at de kunne ha det morsomt igjen. Jeg ble sittende der som en idiot uten egentlig å finne på en eneste ting å si. Til sist brukte jeg min siste hundrelapp i denne verden på å ta taxi hjem. En virkelig tragedie. Hadde det ikke vært for at det var en konsert i forkant hadde jeg antageligvis ansett dette som en av de mest mislykkede kveldene i hele mitt liv. Midveis i konserten spurte jeg hun-jenta-som-jeg-synes-er-så-utrolig-søt «TROR DU DE FATTER HVOR JÆVLIG BRA DETTE EGENTLIG ER??!» Man må rope ganske høyt ved siden av høytalerne nemlig.) Jeg vet ikke om hun svarte en gang, men jeg tro egentlig 'de' fattet det. Hele salen, i all hovedsak straightinger som deg selv, ropte og skrek med musikken, ble truukket opp og ned i heftige trege glasskårsbestrødde fløyelsbølger av tunge skarpe gitarer, en trommis som faenmed aldri gir seg og et orgelspill som gir det hele en dybde og substans som de aller fleste firemanns-besetninger bare kan drømme om. Noen ganger måtte jeg holde tårene tilbake, jeg brøt ut i spontan latter, og et par ganger tok jeg meg selv i å bare stå og brøle mot gitarene. I fare for å høres ut som jeg skriver en skolestil: Jeg har sett mange konserter som har vært bedre enn denne. Men The Low Frequency in Stero's konsert på Rust, København høsten 2002 kommer nok helt klart opp blandt de 10-15 beste konsertene jeg har sett i hele mitt liv. Sånn er det. Da det gikk opp for meg at de nettopp har sluppet plate i Norge skjønte jeg at jeg nok var nødt til å gjøre en sak om disse raringene fra vestlandet og .dk «Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører.» Til å være en fyr som like å påstå at jeg er musikkjournalist til barmagede berter med drømmer om noe innen underholdning, så leser jeg nok alt for lite om musikk. Finnes det egentlig noe fagblad? Who knows. Men i mitt hue så er det ihvertfall som følger: Det finnes en unik norsk sound. Og da tenker jeg ikke på Those Norwegians og Röyksopp og alle de greiene der som vi er så glade i å skrive om. Jeg tenker på en stemning som du finner i grenselandet mellom knallharde Satyrcon og jenterockerne i BigBang. Det ligner litt på postrock, men det er ikke dét heller. Motorpsyco har det av og til, Theatre of Tragedy har den andre ganger. Jokke har hatt den i vakre øyeblikk. Referanselista er lang og meningsløs. Men her og der i norsk/scandinavisk musikk finner man et slags sosialdemokratisk angstfullt melankolsk utrykk av sorg, sinne og håp. Vi er nordmenn, vi lever i kanskje den beste av alle verdener, og derfor blir vi innerst inne så jævlig forbanna på alt det som ikke er Godt. Men vi har jo oljefondet så vi skulle jo strengt tatt ikke være nødt til å bli sinte, for vi har jo lært gang på gang at det ikke finnes den ting som ikke kan ordnes med penger. Så derfor blir vi veldig triste fordi vi er sinte. Unødvendig. Og det er den sounden some r den norske sounden inne i mitt hue. Den lyden finnes [nesten] ikke utenfor Scandinavia, og den finnes absolutt absolutt sterkest i Norge. Og så rendyrket må jeg si at jeg ærlig talt ikke har hørt den siden Timothys Monster ble sluppet i 1994. «Løse tråder er lange.» Da jeg i min streben etter å bli «normal» bare utrykker meg i klisjeer, har jeg også etterhvert begynt å tenke i klisjeer. Da hele forrige avsnitt virker som en eneste stor mengde svada samlet på ett sted, spør jeg like godt Hanne: «Om jeg skulle beskrive stemningen i musikken deres: så vil jeg si at dere er veldig sinte samtidig som dere er fulle av sorg fordi dere i det heletatt må være sinte.» I stedet for det forventede hevede øyenbrynet som spør 'hva i helvete er det du prater om din dott?' så hopper Hanne opp og ned og smiler fra øre til øre mens hun sier «JA JA JA!» og klapper lykkelig hendene sammen. Så snart anime-flashbackene gir seg tenker jeg «... hmmm... kanskje jeg er inne på noe her?» Jeg kune selvfølgelig skrevet ut resten av intervjuet med svar på spennende spørsmål som «hvordan føles det å lage musikk du ikke greier sette ord på?» (de er et instrumentalband), «hvordan møttes dere?», «hva i all verden gjør en københavner i Haugesund?» og «har dere Per&Per, tenkt på hvor like dere egentlig er Pompel&Pilt?» Men med et relativt ukjent band som The Low Frequency in Stereo så vil jeg vel anta at de fleste sliter litt med å oppdrive den helt store entusiasmen for hva Per og Per og Ørjan og Hanne finner på å svare. Så vi kutter like godt intervjuet her. De er ikke en spesielt morsom gjeng uansett. Den selvtitulerte skiva ble nettopp sluppet i Norge og England, og i løet av vinteren skal plata lanseres i Benelux, Danmark og Tyskland. The Low Frequency in Stereo har et par oppvarmingsjobber for Múm før jul, og så legger de ut på en tremåneders Europa-turne i februar 2003. For smakebiter, musikkvideo og mer infor sjekker du ut www.lowfrequencyinstereo.com
|