Om du på ett eller annet sted i innledningen nikket gjenkjennende til det jeg skrev, klarte jeg kanskje forklare hva jeg mente. Dette har vært mye i media de siste par-tre årene, om enn ikke med akkurat disse ord. Som regel handler det om innvandrere, om islamister, stygge, skjeggete, skumle. Om den store liberale europeiske massen som gjemmer seg bak kulturrelativismen og ikke tar til motmæle mot den religiøse galskap vi kan se i den 3. verdens motstandskamp mot Europeisk og Amerikansk imerialisme. (En motstandskamp enhver sosiolog som har noe for seg vil si handler like mye om kampen mot Asiatisk, Arabisk og Afrikansk føydalisme og tyranni.)

Så en tanke og høst en handling.
Så en handling og høst en vane.
Så en vane og høst en personlighet.
Så en personlighet og høst en skjebne.
    -       Thich Thien-An

It could fuckin' happen to you: Dette er en advarsel mot frelsereligioner.
Få av de som leser denne artikkel vil ha hørt om Autensitetens Etikk av den kanadiske filosoen Charles Whats-His-Fåkkin-Name, noen flere – men neppe så mange – har kanskje hørt at vi lever i en autensitets-etisk tidsalder, at autensitetens etikk er vår generasjons, vår tidsalders etikk. Og kanskje noen veldig, veldig få av dere faktisk har lest boken, forstått den advarsel Charles kommer med i den forelesningserie boken er bygd på. Den veien mange av oss går, den veien noen akademisk orienterte filosofer kaller autensitetens etikk; handler om at du må være deg selv! Vi kritiserer ikke andre så lenge deres livsvalg ikke går ut over oss. 'Vær gjerne homo, men ikke prøv deg på meg. (For da smeller det.)' 'Du må gjerne være kristen, men forsøker du å evangelisere meg (i tide og utide) gidder jeg ikke være kompisen din.' etc. etc. 

[Du skal ikke plage andre, men være snill og grei.]

Men det er ikke frihetskjempere&imperalister denne artikkelen handler om. Den handler om noe mye nærmere. It could fuckin' happen to you: Dette er en advarsel motfrelsereligioner.

“Religion er opium for folket.” En floskel, en klisje, en tilintetgjort sannhet fra en bortgjort politisk filosofi. Om det var Lenin eller Marx som sa det husker jeg ikke lengre, men det er uinteressant hvem av dem som kom med denne sannhet; for kommunismen er i almuens øyne like så diskreditert som frenologien (en 'vitenskapelig' teori som i sin tid forklarte individets personlighet utfra formen på hodeskallen). Religionskritikk har en svært lang historie. For 2500 år siden forklarte en kar vi kjenner som Siddharta Gautama, eller Buddha, selveste Guds galskap med at en som er alene og allmektig så lenge som Ham vanskelig kan unngå å tro at 'før Meg var intet'. Siddharta visste at dette ikke var den innerste sannhet. 500 år senere ble en kar som het Jesus født; og som rabbier flest gav han én lære til folket og én lære til sine nærmeste (du får fåkkings ta meg på ordet eller begynne lese bøker – dette er fakta og ikke subjektive synsinger fra en subjektiv religionskritisk skribent).

Den læren Jesus gav til folket var sannsynligvis ikke så langt fra det vi kjenner som kristendom i dag; mens det vi kaller Gnostisime [gnostiker; en som vet] var den lære han gav til sine nærmeste. Gnostisimen var av politiske og religiøse grunner ugunstig, og selv om det var en lang drakamp mellom de to retningene var kristendommen en religion for massene og for Staten: mens gnostisimen var en religion for individet. En religiøs filosofi som fremhever guden i deg selv, og som ikke sjelden sa rett ut at Gud, eller Demiurgen som han ofte ble kalt, var gal og forvirret. (“Han som har glemt sin Mor.”) Et sted å starte for mer info om Gnostisismen (forutenom en tur til biblioteket, en hvilken som helst bok med Gnost* i tittelbladet er en god start); er Maria Magdalenas evangelium (hun Peter – Klippen, den første pave – 's fraksjon kaller Horen), Thomasevangeliumet (kalt Kjærlighetevangeliumet), Judasevangeliet– eller t.o.m. den noe senere Manikeismen fra ca. 300.

Etter Carpenter-boy of Nazareth fikk vi 1500 år med religiøs undertrykking og krig. I disse årene var den største religionsfilosofiske genre Apologeticumet – man så seg rett og slett nødt til å forsvare Guden og hans uransakelige veier. Så kom reformasjonen. Det begynte med at noen sa at kirken var korrupt. Så kjeklet vi i 400 år til, før en kar du ikke kan lese uten å elske sa “Gud er død”. 
(Jesusfreaker spesielt og vanlige "normale" kristne generelt synes 
                     “Gud er død.”                                   “Nietzsche er død.”
                       - Nietzsche                                        - Gud
er en fryktelig, fryktelig morsom vits. Faktisk behøver du ikke være kristen for å le av den, jeg ler selv, nesten, hver gang jeg ser den. Men at noe er morsomt gjør det ikke til et gudsbevis – morsomheten blir i siste konsekvens heller et antigudsbevis. For Nietzsche sa faktisk at Gud var død. Gud trengte noen til å si det for seg... Altså er han omtrent like så all-mektig som en *tanke-i-en-stjerne*).

Ahh, fåkk, I digress: Siden vår tanke ble frigjort har mange store tenkere hakket sønder, tilintetgjort, motbevist og ødelagt det tankegods, den slavemoral, som har undertrykket menneskeheten siden prehistorisk tid. (En påstand for ingen vet nøyaktig hva noen tenkte i prehistorisk tid, det er derfor det kalles prehistorisk. Men vi kan jo titte på noen gamle Gudebilder eller offerstener designet for mennesker og gjette på hvor frigjørende vi tror de gamle religioner var.) Bibelen er totalt diskreditert. Gud, JHV, Hærskarenes Guder avslørt som en psykotisk psykopatisk patriark; Allah behøver jeg vel ikke bruke tid på i vår kulturkrets – men det meste vi sier om Allah kan vi si om JHV. Kristne er diagnostisert... de lider av massepsykose – men så lenge vi er autensitets-etikere og demokrater lar vi dem styre på. Men faktum er, og blir og kommer alltid til å være: enhver som underkaster seg en 'høyere' makt er en trell. Enhver som tror på den allmektige er sinnsforvirret, klin fåkkin' kokos... og selve troen på at alt ordner seg, at en endetid og siste oppstandelsens dag skal komme er den største faren denne klode og menneskehet noen gang har måttet møte.

Jeg har snart skrevet langt nok. Er du virkelig interessert i å lese mer om emnet vil jeg anbefale Essays av Peter Wessel Zappfe, Jobs Bok (forfatteren kom sannsynligvis fra Alexandria, Egypt) og Slik talte Zarathustra av Fredrich Willhelm Nietzsche, eller den uendelig mye dårligere [whatever makes you happy baby] av Mats Ung. Alle gode introduksjoner til både religionskritikk og selvstendig fri tanke.

“Snart skrevet langt nok.” For som alle andre som advarer mot religionens farer og Guddommers falskhet taler jeg til intellektet og ikke til følelsene. Og noe av det første en evangeliserende nykristen vil fortelle deg i sitt forsøk på å hjernevaske deg er at du må la logikken slippe tak og stole på følelsene dine. Så ber dere sammen, og ber du inderlig nok om å motta Guds kjærlighet og frelsen, så vil du føle at du mottar nettopp det. Jeg viser til introduksjonen min; Thich Thien-An er en vietnamesisk zenbuddhist og meditasjonsmester: 
                                          Så en tanke og høst en handling.
                                          Så en handling og høst en vane.
                                          Så en vane og høst en personlighet. 
                                         Så en personlighet og høst en sjebne. 
Har du først “funnet” Gud er det svært vanskelig å finne tilbake; få nykristne faller fra folden. 

[21 gjentagelser gjør en vane.]
Så for å forberede deg, for å tale til følelsene dine (i motsetning til intellektet ditt), for å få deg til å forstå hva som faktisk skjer når noen blir frelst har jeg plukket a-little-something-for-yah fra en bok om Selvhypnose (av Carlenius&Stubsjøen, Aschehoug 1998). For å gjøre eksperimentet mer levende må du gjerne bytte ut “Mor Theresa” med “Jesus”; bare aldri glem at du også kan bytte'a Mor ut med sh0, nifs eller mordi – så lenge forbildet er noe du forbinder med inkarnert kjærlighet. 

“Kjærligheten er en kraft, og det er mulig å oppleve denne kraften ved hjelp av selvhypnotiske teknikker. Du kan starte med å sitte helt avslappet i en stol. Velg deg en rollemodell, et menneske du mener har en dyp forankring i medmennesklig kjærlighet, for eksempel Mor Theresa. Fordyp deg så godt du kan i modellens personlighet og budskap. Prøv å “leve deg inn i modellen” flere ganger. Begynn å pust dypt og rytmisk mens du fokuserer oppmerksomheten på brystet. Lat som om du puster gjennom brystet, og at du puster inn en dyp kjærlighet til andre mennesker. Hvis du nå ønsker det kan du si følgende høyt: “Jeg åpner meg for en dyp og universell kjærlighet.” Det kan ta litt tid før du får en trancendal opplevelse, men fortsetter du å prøve, vil du etterhvert greie det.”