Lobsang Rampa's - Det Tredje Øye

ble først utgitt på Secker and Warburg i november 1956 og ble en global bestselger. Min utgave er 5. opplag på Ernst G. Mortensens Forlag, utgitt i 1956 [sic] med undertittelen "En tibetansk lamas selvbiografi" oversatt av Othar Bertelsen.
Boken fremstår i begynnelsen som kunnskapsrik og troverdig, men etterhvert flyter det ut med hemmelige rom og ganger under Potalapalasset, mengder på mengder med gull, magiske krefter (spesielt auralesning) forsterket ved hjelp av en tibetansk variant av trepanering samt annen metafysikk & okkultisme, yetier, en svipptur til Shambala og ikke minst en 500 fot høy flyvetur på en drage (som i kite, som i drageløperen).

Etterhvert som boken fløt ut i usannsynligheter (spesielt det med drageturen syntes jeg var usannsynlig - om det var mulig skulle jeg ha sett det på Extremsportvecko på Voss eller.no) begynte jeg å spekulere på hvorfor han løy. Hvorfor denne uhemmede flørtingen med eventyret? Godtroende som jeg er tenkte jeg at Lobsang Rampa hadde forsøkt å hacke det vestlige sinnet; at han ved å love oss gull, grønne skoger, yetier og gull håpet å få vesten interessert i Tibets sjebne. Boken er tross alt skrevet i 1956.

Rampa forklarer inngående rundt profetiene om Tibets okkupasjon og bruker bl.a. oberst Younghusband som ledet den britiske 1904 ekspedisjonen inn i Tibet som sannhetsvitne. Når jeg leser slår det meg stadig at profetien om at "Onde makter vil gjøre invasjon i Tibet" i Jern-Tigerens år (1950) var punktet i tidsstrømmen hvor de tibetanske llamaene bommet: Lobsang Rampa beskriver en uungåelighet, noe som måtte skje  -  og la oss si at det var slik, at Tibet blir invadert, må bli invadert, og at Tibet vet de vil bli invadert... og Tibet forbereder seg på denne invasjonen: Hvorfor inviterte de ikke en annen herre? En mildere herre? For eksempel de engelske "rødjakkede barbarene"?

Jeg klager mye over det trelleliv vi lever i den vestlige 'sivilisasjon' - men for Tibet kan det være liten tvil om at våre herrer ville vært bedre herrer enn de analfabetiske kulturrevolusjonære hordene som voldtok og brant Tibet i 1950.

Forfatteren spør seg aldri om man i all sin ufeilbarlighet skulle gjort noe anderledes; alikevel er det eneste motivet jeg under lesningen kan se for alle eventyrene&løgnene å motivere vesten til å gå inn i Tibet og redde det fra kineserne. Godt tenkt, tenker jeg, og noterer meg at om mannen virkelig ønsket dette hadde det beste vært å satse alt på én hest - naturressurser som gull og uran - heller enn alle hestene han kunne se: for yetier, Shambala, drageflyvning eller opplysning vil aldri få vestens konger ut av sine behagelige troner for å svinge sine velbrukte slagsverd mot så mektige fiender som våre brødre i øst.

Nåh, siden jeg visste at noe var muffins gledet&gruet jeg meg mer enn vanlig til å faktasjekke; her er hva jeg fant: Lobsang Rampa er en rørleggersønn født i 1910 fra Plympton i Devon ved navnet Cyril Henry Hoskin. I følge Wikipedia var det intet mindre enn 7 år i Tibet's Heinrich Harrer som avslørte Hoskin ved å leie en privatdetektiv. Hoskin døde i 1981 og nå får han mest oppmerksomhet i bøker som The Guinness Book of Fakes, Frauds and Forgeries.

Hoskin insisterte til sin død på at han var Lobsang Rampa - at han hadde falt ned fra et tre mens han forsøkte å fotografere en ugle "regaining his senses had seen a Buddhist monk in saffron robes walking towards him. The monk spoke to him about Rampa taking over his body and Hoskin agreed, saying that he was dissatisfied with his current life."

I newage-kretser er han mer annerkjent. Forfatteren Karen Mutton har for eksempel skrevet boken Lobsang Rampa - New Age Trailblazer og selv vil jeg i all ydmykhet påstå at Rampa/Hoskin's eventyrroman er morsom tidtrøyte for gamle sjeler og i beste fall opplysende for de yngre. Om boken kommer deg i hende er den ikke bortkastet tid. Visst er det en sjørøverroman av en meta-reiseskildring; men med sine 210 lettleste sider står den trygt sammen med betydelig mer respekterte bøker: For Lobsang Rampa er en mann som vil noe.